Det vi glømte

SAMSUNG

Det handler om å se Realiteten uten å bli redd

Jeg er Fedd opp med konspirasjonsteorier

Negative Tankesmier

Som bare forsterker det Nyhetene sier

Vi lever i en Bevissthetsstrøm

Handler og snakker i en

Levende Drøm

Som er fysisk, i 3D

Vi er flytende

men nesten ingen kan se det

Vi fornekter Mørket i oss selv: til vi kun ser det i verden

Krig, hat og tårer

Hundrevis av lik på bårer

Dét er vårt eget indre kaos, vår smerte

Projisert ut, så vi ikke kan merke vårt eget hjerte

Det banker i Rytmen vi har kjent i tusenvis av år

Men det ligger under generasjoner med åpne sår

Gjennom kjærlighet til oss selv

Finner vi sannheten vår

Et nytt speil av bevissthet

Som ikke er tynget av

Mørke, smerte og tristhet

Når vi finner lys inni oss selv

Da blir virkeligheten

en kjærlighetens elv

Jeg kan ikke forandre

For Andre

Jeg kan endre fokus til Inn

Bli kjent med mitt eget sinn

Jeg kan Skape mitt eget Liv

Hva skaper mening

Hva skaper Driv

Hva gjør meg levende

Ikke for tung

Eller for svevende

Jeg må inn i underbevisstheten

Selv om det er krevende

Inn i Fantasien som i dag er Det Forsømte

Vi har et samfunn som ikke anerkjenner Det Fordømte

Det Indre Barnet

Som vi alle glømte

-detonatord

Speilet

kosmisk

Ser meg sjøl i det store speilet
Prøver å endre meg
men er redd for å feile
I drømmen er alle meg
og eg
blir skutt
i samme såret
Eg skyter deg
uten å felle en tåre

Kjenner ikkje min verdi
Eg har
ingenting å si
Og det sier alt
Eg kan ikkje dette ner
når eg allerede har falt
Søker tilflukt i hjernen
men der er det kaldt
og eg fryser
Eg kan ikkje se hjertet mitt
selv om det lyser

Alt er en refleksjon
En ny leksjon
Mitt kompass
Min peiling
Finner veien i en ny speiling
Når du gir meg smerte
så rimer eg med mitt hjerte
For eg kan ikkje bli rammet
med mindre min kjærlighet
e lammet

 

-detonatord

Ti stemmer fanget i et fingerbøl

SAMSUNG

Eg er lei av å ta alt seriøst
det er med på å skape angsten
Slapp av då. Le litt då-.

Men eg kan ikkje presse det
stresse det
eg må stresse ned med det
kulan dønn
synke ned i en brønn først
fan eg e tørst, etter livet
kordan ble alle lemmene mine så stive
eg er som et fugleskremsel
eg vil finne meg
men eg leker gjemsel
eg vil vær aleine
men inni hodet er det stor trengsel
av såra stemmer
som det ikke gjør noe
at eg glemmer
en dag til, en dag til
ka e det stemmene vil
vil de bli hørt, sånn som meg?
lengter de etter kjærlighet?
noen som lytter og ikkje spytter de i trynet
kjefter på de til de føler seg truffet av lynet
som vil bli sett, men eg tåler ikkje synet
av ydmykelse og jammer
ja, eg vil knuse de med hammer
eller eg langer ut og ser kem det rammer
kem det e
e det samme
eg banner på at de hater seg sjøl
like mye som eg hater hatet deres, og sårene og sinnet
det er derfor eg har stemmene låst inne i minnet

de fragmenterer meg til eg ikke føler meg som en kvinne

et menneske, en sjel
hold kjeft! De snakker meg i hjel
eg føler meg kvelt av meg sjøl
ti stemmer fanget i et fingerbøl.

Men eg vil komme på rett kjøl igjen
se meg sjøl inn i øynene

rette meg opp og få slutt på løgnene
som eg forer til mitt eget sinn
konfrontere meg sjøl
og se at eg er blind
unngår sannheten med viten
hvis eg hører på stemmene
kanskje eg finner den biten
som manglet i puslespillet

kanskje det å bli akseptert var det
 stemmene ville
at eg ser
at alle de er meg
det er neste steg

hat, selvmedlidenhet og misunnelse
de har en årsak
, en begrunnelse

eg ble skutt i stykker
i flere biter enn du kan telle
eg skrudde av følelsene
men det ble min egen felle
til eg ble kvelt av meg sjøl
ti stemmer fanget i et fingerbøl

Ikkje føl!
Selv om raseriet er stort som et løvebrøl
ta det inn i deg sjøl med hat i stedet
til du ikkje engang kan føle at du er nede
spre det, la apatien bli til stien
som går i rier forbi deg
livet lukker seg ned over kroppen og pusten
du vil løpe men du har mistet lysten, til å leve
ka e vitsen når du må streve
hver dag for å rømme fra frykten
du hadde håp en gang
men du mistet den lykten
det er stille i mørket, det er ingen kjærlighet
så du lar følelsene tørke
til det stikker ut tørt gress ut av jakken
du har ingen bein, men en pinne ned til bakken
uthulte øyne stirrer, men du ser bare mer som forvirrer
du kan ikkje vinne, det er derfor du har stengt alle stemmene
inne i minnet

de fragmenterer meg til eg ikke føler meg som en kvinne
et menneske, en sjel
hold kjeft! De snakker meg i hjel
klarer ikkje være hjemme i meg sjøl
ti stemmer fanget i et fingerbøl.

-detonatord