Eg er lei av å ta alt seriøst
det er med på å skape angsten
Slapp av då. Le litt då-.

Men eg kan ikkje presse det
stresse det
eg må stresse ned med det
kulan dønn
synke ned i en brønn først
fan eg e tørst, etter livet
kordan ble alle lemmene mine så stive
eg er som et fugleskremsel
eg vil finne meg
men eg leker gjemsel
eg vil vær aleine
men inni hodet er det stor trengsel
av såra stemmer
som det ikke gjør noe
at eg glemmer
en dag til, en dag til
ka e det stemmene vil
vil de bli hørt, sånn som meg?
lengter de etter kjærlighet?
noen som lytter og ikkje spytter de i trynet
kjefter på de til de føler seg truffet av lynet
som vil bli sett, men eg tåler ikkje synet
av ydmykelse og jammer
ja, eg vil knuse de med hammer
eller eg langer ut og ser kem det rammer
kem det e
e det samme
eg banner på at de hater seg sjøl
like mye som eg hater hatet deres, og sårene og sinnet
det er derfor eg har stemmene låst inne i minnet

de fragmenterer meg til eg ikke føler meg som en kvinne

et menneske, en sjel
hold kjeft! De snakker meg i hjel
eg føler meg kvelt av meg sjøl
ti stemmer fanget i et fingerbøl.

Men eg vil komme på rett kjøl igjen
se meg sjøl inn i øynene

rette meg opp og få slutt på løgnene
som eg forer til mitt eget sinn
konfrontere meg sjøl
og se at eg er blind
unngår sannheten med viten
hvis eg hører på stemmene
kanskje eg finner den biten
som manglet i puslespillet

kanskje det å bli akseptert var det
 stemmene ville
at eg ser
at alle de er meg
det er neste steg

hat, selvmedlidenhet og misunnelse
de har en årsak
, en begrunnelse

eg ble skutt i stykker
i flere biter enn du kan telle
eg skrudde av følelsene
men det ble min egen felle
til eg ble kvelt av meg sjøl
ti stemmer fanget i et fingerbøl

Ikkje føl!
Selv om raseriet er stort som et løvebrøl
ta det inn i deg sjøl med hat i stedet
til du ikkje engang kan føle at du er nede
spre det, la apatien bli til stien
som går i rier forbi deg
livet lukker seg ned over kroppen og pusten
du vil løpe men du har mistet lysten, til å leve
ka e vitsen når du må streve
hver dag for å rømme fra frykten
du hadde håp en gang
men du mistet den lykten
det er stille i mørket, det er ingen kjærlighet
så du lar følelsene tørke
til det stikker ut tørt gress ut av jakken
du har ingen bein, men en pinne ned til bakken
uthulte øyne stirrer, men du ser bare mer som forvirrer
du kan ikkje vinne, det er derfor du har stengt alle stemmene
inne i minnet

de fragmenterer meg til eg ikke føler meg som en kvinne
et menneske, en sjel
hold kjeft! De snakker meg i hjel
klarer ikkje være hjemme i meg sjøl
ti stemmer fanget i et fingerbøl.

-detonatord